Mennesket bygger opp og river ned. Fra tidens start har mennesket søkt den ultimate idé, svaret, sannheten. Han har lett og han har funnet, trodde han, svaret. Men svaret har alltid vist seg å ha mangler, formelen gikk kanskje opp i det øyeblikket man løste lignelsen men i neste øyeblikk forandret premissene seg og svaret ble feil.
Slik har mennesket i hele sin tid bygget opp og revet ned. De gamle filosofers svar på; "Hva er alle tings væren" ble en etter en først lovprist som selve svaret for siden å bli forkastet som det reneste tøv. Siden har denne øvelsen gått fra slag til slag; store menn, grandiose ideer, filosofer, vitenskapsmenn, legekunsten, presteskap; alt og alle har måttet vike. Det er alltid noen som på en eller annen måte stiller seg litt utenfor konvensjonen og tillater seg selv, av en eller annen grunn, til å si hva mange tenker men ikke tør si; "men keiseren har jo ikke noen klær på."
Fra dette øyeblikk, uansett om utsagnet blir anerkjent eller ikke av de samtidige, så er fortryllelsen borte og autoriteten er redusert til noe mindre enn sannheten.
Slik har menneskeheten sakte men sikkert drept alle autoritative svar på sannhetsøkingen. Slik river vi ned alt som blir et "siste skrik" i denne evige runddansen rundt gullkalven; sannheten. Akkurat som at ett-åringen bare må rive ned tårnet som to-åringen laget av sine fargerike klosser, slik bare må det nye menneske rive ned hva generasjonen før har bygget opp.
I vår tid ser vi raskere destruksjon av det autoritative enn noen gang før. Mye takket være en hærskare av utdannede mennesker med overskudd av intellektuell kraft men uten noe sted å passe inn alle ideene, fordi det er jo ingen sannhet igjen? Alt er jo blitt prøvet og alt er jo blitt forkastet, eller?
Gud er død. Presten er homse. Vitenskapsmannen er blitt religiøs. Legen tror på magi. Læreren er en byråkrat. Mor og far er på jobb eller i syden.
Humoristene med Monty Pyton i spissen har hjulpet oss med å rive ned alle autoriteter. Det er hysterisk morsomt og fantastisk fantasifullt alt hva humoristene får oss til å se og gapskratte av. Latteren som går over landet, ja over hele verden, er som en slags kollektiv renselse; åh! Så godt å få le av slik som dette livet er! Så godt at noen andre tør å rive ned presten av pidestallen. Så godt at noen tar på paveluen og gir oss et vrengebilde av denne rollen. Så mange herlige parodier av den tullete legen, den rigide læreren, den nerdete vitenskapsmannen, den dumme politikeren vi har kost oss med bare de siste 20-30 årene.
Hva venter oss nå, etter dette enormt befriende latterbrøl? Hva eller hvem skal vi nå tro på? Finnes det fremdeles noen som tør å hevde en mening, fremme en idé eller sågar ha en tro? Vil man ikke bare møte en hærskare av humorister og journalister som står klare til å rive ned klossetårnet?
Jo, det vil man og det skal man. Meninger skal alltid slipes og prøves og vi som menneskehet skal takke (Gud eller noe) for at ett-åringen i oss får fritt spillerom til å rive ned. Etter den sjette dagen hvilte Gud, sies det i en mye omtalt og latterliggjort bok. Hvorfor hvilte ideen, kraften, det autoritative, sannheten? Kanskje fordi det alltid må være slik for at mennesket selv skal kunne tre frem og bygge sitt eget tårn. Om og om igjen har menneskeheten gjort dette og om og om igjen blir det revet ned. Vissheten om dette, læren om klossetårnets fall, så og si, er det vitale vi kan lære. Når vi vet at alt står for fall av det vi bygger så står bare ett igjen: bygg og riv ned helt selv, som metode, som idé! Gjør det bevisst og som den største selvfølgelighet. Dette er hva vi mennesker uansett gjør og nå, etter latterens renselse, så er kanskje tiden inne til å bygge på den nye idé: Mennesket er helt og fullt fritt til å bygge og rive ned. Denne erkjennelsen vil være hva vi som menneskehet nå kan åpne oss for. Vi er frie til å velge og vrake, bygge opp eller rive ned og denne friheten er individuell.
Den kan bare oppnås som en erkjennelse ut fra at menneskeheten akkurat nå står ved døren til dette; God is dead, long live the idea about freedom to choose. God is within.
